Tigerstaden

#6 – Fra i dag av, så tror jeg på skjebnen

Nå skal jeg fortelle deg om Mr. Hjemmekjær. Om hvordan han ble min flørt, og deretter min forelskelse. Også hvordan jeg en dag mistet han. Nytt år, nye muligheter, er det ikke det man sier? Jeg tror aldri jeg har vært mer klar for et nytt år.

Mitt navn er Amanda Winter. Jeg er i midten av tyveårene og singel. Etter å ha vært i seks forhold og både kysset og datet flere gutter enn jeg kan huske, prøver jeg fortsatt å bli klok på hva jeg vil ha. Jeg er en kjærestejente som elsker å være singel. Og det kan til tider være ganske komplisert.

Hva om du møter noen og kyssene er så bra at du aldri kommer til å oppleve et så bra kyss igjen? Jeg blir skremt av tanken. Hvertfall siden jeg nettopp har mistet gutten som gav meg de beste kyssene jeg noen gang har smakt. Jeg er en jente som blir fort betatt og fort lei. Sist jeg ble hodestups forelsket var i Mr. Heartbreak. Det var kjærlighet med en gang, som et pang. Jeg har tenkt at jeg ikke har det i meg lenger, men kanskje det rett og slett er fordi jeg har blitt eldre og er mer forsiktig med hva jeg føler for hvem? Jeg elsker gutter. Jeg har ingen type, jeg liker alle gutter så lenge de rører sjelen min. Jeg elsker når jeg møter en gutt og han ser på meg som om han ser inn i sjelen min. Og jeg elsker at gutter elsker meg.

Det er onsdag, og jeg kan ikke huske at jeg noen gang har kjent en slik kulde som det er ute nå. I dag var dagen jeg har ventet på i over to år. Jeg føler meg klar og fri. I dag skal jeg gi slipp, og la meg selv føle. Jeg sender en melding til Mr. Hjemmekjær og spør om han vil komme på kveldsmat og sleepover. Han svarer at han gjerne kommer, og at vi kan fortsette på filmen vi måtte stoppe sist fordi andre ting fristet mer. Jeg gleder meg virkelig til å se han. Jeg føler meg fin og lykkelig.

Jeg har bakt, og tent stearinlys i hele leiligheten. Musikken fra høyttaleren gjør det til en fin atmosfære. Spillelisten min på Spotify er så personlig at jeg føler meg naken når jeg setter den på. Noen ganger når jeg har besøk og setter på en sang blir jeg flau, fordi jeg føler det er mine ord. Nå setter jeg den på med hevet hode. I det han kommer sier han at han måtte jobbe overtid i dag fordi han jobbet med CV’n sin. Deretter ser han på meg og sier han liker å oppdatere den jevnlig og at han har kommet over noen jobber som frister litt. Så legger han til “På vestlandet”. Jeg kjenner jeg stivner til i ansiktet, samtidig som jeg prøver å holde meg så normal som mulig. “Åja, så spennende” sier jeg, men hører at stemmen min bryter sammen. Vi spiser og ser ferdig filmen. Han begynner å kysse meg og jeg kjenner at han blir kåt, både fysisk og på pusten. Jeg får litt panikk og sier “Når skal du flytte?”. Angrer med det samme. I løpet av et sekund blir alt annerledes, og jeg vet det aldri kommer til å blir det samme igjen.

Han vil flytte nærmere familien sin, forståelig nok. Men hva med meg? Tenker jeg. Samtidig vil jeg ikke være grunnen til at han ikke kan være nær alle han er glad i. Og jeg vil jo ikke flytte! Han sier han er blitt forelsket i meg, og rødmer litt i det han sier det. Han ser ned, så ser han på meg og smiler. Han sier han var redd for å si det, fordi jeg skulle tro han var gal som sa det så tidlig, men jeg er glad han sa det. Jeg kjenner tårene presse på igjen. Jeg smiler tilbake til han for å ikke begynne å gråte. Etter dype ord og lange bekjennelser, ser jeg på klokken. Det begynner å bli sent. Han ønsker å sove her, men jeg vet med meg selv det kun utsetter problemet og kanskje gjør det enda verre.

Han kysser meg hade en siste gang, så går han. Jeg setter meg i soafen med knærne til haken, og lar tårene komme. Virkelig? Jeg klarer ikke å forstå hva som akkurat hadde skjedd. Aldri hadde jeg trodd at dagen skulle ende slik når jeg våknet i dag morges. Jeg ringer Hermine, hun er alltid våken til sent på natt. Til tross for at klokken er over midnatt tar hun telefonen. For kun noen timer siden fortalte jeg henne at jeg trodde det kunne være Mr. Hjemmekjær som var den rette. “Åh nei, vennen! Så trist å høre. Går det bra?”, sier hun med en varm stemme. Og jeg kjenner hjerte mitt smelte. Det går jo fint, for det er jo faktisk mindre enn ett døgn siden jeg bestemte meg for å gi oss en sjanse. Vi ler. Og jeg gråter litt. Vi konkluderer med at dette ikke kan være annet en skjebnen. Det skulle ikke være meg og Mr. Hjemmekjær, men dette var det kommaet i livet. Det som endrer alt. Fordi nå vet jeg at jeg ikke trenger å bli hodestups forelsket i noen med en gang for å bli forelsket. Nå vet jeg at jeg kan forelske meg slik jeg sovner. Sakte, og deretter alt på en gang. Forelskelse trenger ikke være et pang, men heller et vakkert buldrende brak.

Love Amanda

 

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *