Tigerstaden

#11 – Avvist

Har du noen gang blitt avvist? Det er alt annet enn kult. Du føler deg skikkelig dritt, og tenker konstant på hva som er galt. Hvorfor ikke meg? Hva kunne jeg gjort annerledes? Er det sånn at alle blir avvist en gang i blant, og er det derfor mange er så redd for å forelske seg?

Mitt navn er Amanda Winter. Jeg er i midten av tyveårene og singel. Etter å ha vært i seks forhold og både kysset og datet fler enn jeg kan huske, prøver jeg fortsatt å bli klok på hva jeg vil ha. Jeg er en kjærestejente som elsker å være singel. Og det kan til tider være ganske komplisert.

Jeg bestemte meg for å gjøre noe jeg aldri gjør! Jeg sendte han en melding.

Da jeg studerte spilte jeg lacrosse. Kul sport, men hovedgrunnen til at jeg var med var de fete festene og alle de kjekke guttene. Det var spesielt en gutt som skilte seg ut. Han var muskuløs, solbrun, og hadde halvlangt hår. Det var først da jeg hadde bodd i Oslo i et år han plutselig dukket opp i feeden min. Jeg bestemte meg for å gjøre noe jeg aldri gjør! Jeg sendte han en melding. «Hei! Jeg husker deg fra lacrossen, og syntes alltid du var så kjekk. Bli med å ta en øl en dag?» til min skuffelse svarte han at han var med en annen jente, men skulle si ifra hvis han rotet det til. Månedene gikk, jeg glemte han, helt til jeg en sen sommerdag så han midt i gågaten på Sørlandet. Jeg så dette som skjebnen og sendte han en ny melding. Han svarte fort, virket ivrig og foreslo å møtes for en øl uken etter.

Jeg har hatt blackout fem ganger i mitt liv, og til min store frykt var denne kvelden en av de.

Jeg gruet meg så mye at jeg avtalte å møte to venninner før jeg skulle møte han. De hjalp meg å velge outfit, og vi dro å fant et bord så vi slapp den kleine “leite etter et bord” greia. Rett før han kom satte de seg på nabobordet. Jeg lurer fortsatt på om han skjønte at vennene mine satt å så på oss de første to timene. Praten gikk i hele fem timer og jeg er usikker på når jeg ble for full. Jeg har hatt blackout fem ganger i mitt liv, og til min store frykt var denne kvelden en av de.

Dagen etter våknet jeg med noe som føltes som en trang hjelm og et svakt minne om at vi klina i regnet. Jeg husker det som sykt romantisk, og jeg smilte da jeg så den solbrune overkroppen ved siden av meg i sengen. Selv om jeg ikke gikk lengre enn til fase en var det kanskje ikke et sjakktrekk å ta han med seg hjem første kvelden, men jeg hadde det så gøy, så jeg tenkte “hvorfor ikke”. Han hadde droppet golf med kompisene sine for å sove hos meg. Da han våknet koste han med håret mitt og sa jeg var søt. Egentlig ville jeg bare at han skulle gå, for ti minutter før han våknet hadde jeg kastet opp i vasken på badet, så jeg følte meg ikke helt på topp.

“Jeg lurte på når vi skulle møtes igjen og når han kom til å sende melding.”

Når han hadde dratt kom en venninne å hentet meg og jeg var så fornøyd. Herregud! Jeg hadde klina med gutten jeg hadde siklet etter i så mange år. Jeg lurte på når vi skulle møtes igjen og når han kom til å sende melding. Men samtidig satt jeg med en følelse av å ikke føle meg så bra som jeg burde. Jeg tenkte på gårsdagen og det gikk opp for meg at jeg hadde vært en jeg ikke er. Jeg har alltid likt hvordan jeg er som person, men jeg hadde et så stort behov for å imponere han. Jeg løy, og jeg pleier aldri å lyve. Jeg sa jeg ble tatt ut på landslaget i lacrosse, når sannheten er at jeg egentlig ikke var spesielt god. Jeg hadde en stor trang til å være en «bedre» versjon av meg selv for at han skulle like meg og jeg fremstilte meg som smartere og flinkere enn det jeg er. Ikke mitt beste valg.

For første gang siden Mr. heartbreak ble jeg avvist. Jeg lo litt av meg selv i det jeg tok meg til hjerte!

Lørdagen gikk og fortsatt ingen melding. Kanskje han ikke likte meg? Eller kanskje han bare er litt hard to get? Heller ikke på søndag sendte han melding. Nå begynte jeg å bli stresset. Hadde jeg driti meg ut? Jeg som trodde det hadde vært en perfekt første date. Mandagen kom, og etter mye om og men sendte jeg en melding og spurte om han ville møtes igjen. Han svarte etter flere timer, «Det var veldig hyggelig, men jeg tror ikke det kommer til å bli noe mer mellom oss.» Til tross for å ha møtt gutten kun én gang følte jeg meg knust. For første gang siden Mr. heartbreak ble jeg avvist. 

Jeg lo litt av meg selv i det jeg tok meg til hjerte! Det skal sies at jeg har brukt den meldingen til å avvise gutter i ettertid, for aldri om jeg skal ghoste noen igjen. Og aldri igjen skal jeg late som om jeg er noe jeg ikke er. Jeg vil ha en som jeg kan være meg selv med og som elsker meg for akkurat den jeg er.

Love Amanda ❤︎

2 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *