Celebs dagbok,  I-R-L

Hanna (23) – Kjærlighetssorgen som tok over livet mitt

Navnene er endret for å skjerme de involverte. 
Tekst: Hanna m. Celeb redaksjonen / Foto: 
Thibault Debaene

For tre år siden møtte jeg drømmegutten, og for to år siden dumpet han meg. Vi møttes på fest, en fest jeg egentlig ikke hadde tenkt til å dra på, men som jeg heldigvis (uheldigvis?) dro på likevel. Han var ikke den typiske gutten jeg brukte å falle for, men det var noe med han som gjorde meg interessert. Måten han var på rundt de andre guttene, så selvsikker og morsom, fikk meg til å åpne øynene for gutten som litt over et år senere skulle knuse hjertet mitt. 

De første månedene vi hadde sammen var helt fantastisk. Jeg var knisete, nervøs og 100% lykkelig, og gikk rundt med en rus jeg aldri hadde kjent på tidligere. Forelskelse, er det vel det kalles, noe jeg unner alle å oppleve, fordi det helt ærlig er det sykeste jeg noen gang har følt på. Jeg glemte alle rundt meg, det eneste jeg tenkte på hvert bidige minutt var drømmegutten. Det var sykt godt å klemme han, sove med ham, kysse han, være rundt han og le med han. Jeg var i himmelen. 

Faresignalene var der egentlig fra første stund, men lykkelige meg valgte å se andre veien når noe “ikke helt greit” skjedde. For å nevne noe, fikk han seg stadig nye venninner som han gjerne delte bilder av på instagram. Jeg bustet han flere ganger i å lyve om hvor han hadde vært på natten og han dro til og med på hyttetur alene med en annen jente (som jeg visste likte han). Han sa til og med feil navn til meg en gang vi hadde sex. Han såret meg mye, men jeg elsket han, og klarte ikke stå opp for meg selv. 

Selv om han var en dårlig kjæreste, trodde jeg helt oppriktig at han elsket meg tilbake. Han hadde alltid en godt unnskydling for alt, og han var dritflink til å manipulere meg. Derfor var det et stort sjokk for meg når han en mørk vinternatt valgte å dumpe meg i frognerparken i Oslo. Jeg hadde mast om en date lenge, og etter mye om og men sa han ja til å bli med på en gåtur i frognerparken. Jeg husker godt at jeg prøvde å ta hånden hans mens vi gikk forbi statuene, men han trakk den diskret til seg. Litt senere, prøvde jeg å kysse han, men dette ville han heller ikke, og til slutt slapp han bomben. “Jeg har vært utro”. Jeg var i sjokk, mer lei meg enn sint, men og “spent” på hvem jenten var. “Med hvem?”. Jeg klarte ikke se på han, jeg stirret ned i bakken, på skolissene mine, på hans, på mine, på hans. “Renate”, kom det fra munnen hans. Renate, det navnet sa meg noe. Han hadde kalt meg det før, mens vi hadde sex, og han hadde jo vært på hyttetur med en Renate noen uker tidligere også. Jeg klarte ikke si noe, alt ble bare mørkt og det kjentes ut som jeg mistet min egen sjel, der jeg sto foran han jeg trodde var drømmegutten min. Den utro kjæresten som skulle ødelegge flere måneder av livet mitt. Etter bruddet gikk jeg inn i en helt syk kjærlighetssorg. Ingenting betydde noe lenger, og det værste av alt var jeg fortsatt elsket han høyere enn noe annet. Han ble heldigvis aldri sammen med Renate, men han var heller ikke min lenger. Hvordan skulle jeg klare å leve uten han? 

Dagene etter bruddet var preget av sinne og sorg. Jeg følte meg lurt, og det begynte å gå opp for meg at han hadde løyet og manipulert meg. Han gråt når han fortalte meg at han hadde vært utro, hvorfor det? Hvorfor skulle han gråte, når det var han som hadde gjort det utenkelige mot meg? Jeg ble provosert, men mest av alt var jeg lei meg. Jeg gråt ukontrollerbart i flere uker. Tankene tok overhånd, uavhengig av hvor jeg var kunne jeg bare brase ut i tårer. Jeg prøvde stadig å overbevise meg selv om at jeg hadde det bedre, men dette ble fort avbrutt igjen av mine ukontrollerbare tanker som minnet meg om at jeg hadde mistet han for alltid. 

I denne perioden, som varte i over fire måneder, var jeg mye alene. Jeg spiste suppe, drakk melk og så på serie etter serie. Jeg droppet alle forelesninger, siden ingen av de var obligatorisk, og leste minimalt på egen hånd, noe som til slutt førte til ekstremt dårligere resultater på skolen. Og jeg brydde meg null. Alt jeg klarte å fokusere på var å ikke ha det helt jævlig. En venninne rådet meg til å begynne å skrive ned tankene mine, og problemene mine føltes plutselig litt mindre når jeg fikk de ned på papir. I boken min ville jeg beskrive eksen min, og dette skulle vise seg å være vendepunktet i kjærlighetssorgen min. Jeg beskrev en gutt som var kjærlig, ærlig, tillitsfull, kjekk, snill og hyggelig i boken min, og innså at det kun var en av de tingene som faktisk beskrev han; han var kjekk, og ingen av de andre tingene. Jeg ble også rådet til å se filmen Swingers i samme periode, og jeg innså plutselig hvor patetisk jeg hadde oppført meg den siste tiden. Han skulle ikke få ødelegge mer, eller meg!

Ikke misforstå meg, kjærlighetssorgen slapp ikke helt plutselig, men innstillingen min endret seg. Jeg begynte å ta kontakt med venner igjen, komme meg ut, spise, trene og dra i forelesninger. Heldigvis har folk forståelse for hvor vondt kjærlighetssorg kan være, så de aller fleste tok meg imot med åpne armer. Først nå forstår jeg hvorfor det er skrevet utallige sanger om kjærlighetssorg. Intenst, jævli, men lærerik. Den dag i dag tenker jeg fortsatt på han, men jeg er ikke lei meg lenger. Jeg er heller glad for at jeg slipper å dele livet mitt med en egoistisk og manilpulerende fyr som ikke behandlet meg med respekt.

råd kjærlighetssorg

Har du en historie du har lyst til å dele? Legg igjen en kommentar, eller send oss en mail 🖤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *